Flom- demning i fare for å briste- evakuering- hester som ble alene- vandring i skogen hjem igjen. 

24.mai 2013

Nordfløyta 23.mai 2013

Nord Fløyta flomfull

 Dette er Nord Fløyta 23.mai 2013. Vannstanden har økt betraktelig. Badestranden er under vann:   Det hele begynte kvelden 22.mai da Frank Olaf kom hjem fra jobb og fortalte at det var minst tre politipatrjuler og minst åtte politifolk nede i veien ved han som har så mange hunder. Jeg satte middagen på bordet og mens vi spiste diskuterte vi hva som kunne ha hendt. Vi lo og spøkte om at kanskje våre ukjente naboer hadde skumle agendaer og alt mulig rart da vi fikk se en melding om at demningen ved Nord Fløyta stod i fare for å ryke. Vi visste at demningen var over 100 år gammel og at det hadde vært diskutert om den skulle repareres eller ikke i flere år. Såvidt vi visste var det ingen som ville betale for den, men staten som fikk ansvaret og i år var det bestemt at Fløyta skulle senkes. Trist at det så flott vann ikke skal få stå, men nok om det.

Demningen står slik at vannet renner i en bekk et par- tre kilometer ned til bebyggelsen i bånn av bakken. Vi bor høyt oppe på åsen og er ikke direkte berørt på annen måte enn at vi ikke får kjørt til og fra huset vårt.

Naboene våre sendte oss en melding om at det bare var å pakke bilen og reise. Jeg ble litt frustrert for vi har jo tre hester og en katt på gården. Egentlig hadde jeg et ønske om å bli her selv om veien skulle bli sperret, men så var det det at vi har gutt som skal på skolen og far som skal på jobb.

Heldigvis går hestene mine på utegang så de har en stor utegangsstall de kan gå inn og ut av. Frank Olaf fylte opp badekaret deres med vann og jeg hev ut høy i bøtter og spann. Rundballetiden er dessverre over for i år. Det hadde jo vært lettvindt nå. Katten fikk greie seg med litt kattemat (det er en utekatt som stort sett fanger maten sin selv og bare ber om tilskudd en sjelden gang).

Å pakke for oss var ikke så vanskelig siden jeg er en liten skap-prepper. Jeg hadde ryggsekker klare med et skift til hver og det mest nødvendige som tannbørster, hårbørster, og diverse. Vi hadde derfor greit med tid selv om vi stresset litt i blandingen av spenning og frustrasjon. Det var jo litt gøy at noe skjedde, men ikke så gøy å måtte etterlate hestene og ikke så gøy for de som bor nederst i veien og har hus som er i direkte fare.

Evakuert i sofaen til Merethe.

Storebror kom med Dellus, delfinbamsen sin og lille-dellus, delfinbamsen til lillebror. Viktige saker å ta med. Jeg byttet ut bleier og våtservietter med flere babyklær til minsten. Bleier og våtservietter får man jo på butikken. Så tok vi med reisesengen til lillebror og litt sengetøy og soveposer. Hunden var så redd for å ikke få bli med at han hoppet inn i bilen før den var pakket og vi måtte be den om å gå ut igjen minst fem ganger.

Siden vi har en så herlig familie så har vi en gammel IRC-klient gående der vi chatter sammen hver dag. Tilbudene om overnatting kom fra alle hold, og hver gang noe nytt kom et eller annet sted fra internett var det en av dem som informerte oss. Vi valgte Merethe, for de bor nærmest og har små barn selv. Det var derfor ikke store rokkeringene som måtte til for å gi oss et rom og sengeplass! Men alle i familien åpnet gladelig hjemmet sitt. Til og med bestefar som har ryddet hele huset sitt til visning.

Storebror og far er klare for å gå hjem

Vi ble innlosjert med glede for både barn og voksne. Det hadde blitt langt over leggetid, men alle barna ville leke med hverandre og ingen ville sove. Til slutt var alle sengene ordnet og våre to røvere ble stappet ned i hver sin seng og holdt hverandre leende og lekende våkne lenge. Selv vi voksne hadde problemer med å sove.

Morgenen etter var det liv og røre i huset når fire voksne og fire barn skulle hvert til sitt. Til slutt gikk kabalen opp. Jeg kjørte storebror til skolen og var overbevist om at vi kom feil, men vi var en halvtime for tidlig ute. Må ha vært ganske stressende oppi hodet mitt. En ting er å være en time feil, men en halv? Jaja, jeg aner ikke hva jeg tenkte på.

 Mens guttungen var på skolen tok jeg med meg minsten og kjørte bort til veien vår. Den var så stengt som den kunne være, men det stod en politimann og en fra radio P1 der. Frekk som jeg er stoppet jeg bilen og gikk ut. Jeg spurte politimannen om det var noe nytt og om vi hadde håp om å komme hjem. Politimannen svarte så uavklarende som man kan. Ingen vet noe. Ingen har noe estimat. Ingen har peiling, men det er veldig farlig.

Stengt vei på veien mot veien.

Radiomannen benyttet anledningen til å intervjue meg og så dro jeg til bestefar.  Vi måtte selvsagt kjøre en omvei pga ras og flom, men kom oss til ham. En liten ekspedisjon som bestod av bestefar, minsteungen, bikkja mi, bikkja til bestefar og meg dro til nordenden av Fløyta og beskuet den. Demningne ligger i sørenden, men vi kom oss ikke over dit.
To journalister fra Aftenposten hadde derimot ikke barnevogn med seg. De skrellet av seg sko, strømper og bukser og vasset over i bare underbuksa.
- Alt vi gjør for jobben vår, så den kvinnelige journalisten og gliste. Jeg tror de hadde det litt gøy og var ute på eventyr.

Journalisten spurte oss om vi var bekymret for demningen mens hun satte tærne i det kalde vannet. Men bestefar er gammel sivilingeniør som har bygget oljeplattformer hele livet. Han er ikke bekymret for demningen i det hele tatt. Den nederste delen av den er av stein, men den øverste og utsatte delen er av armert betong. Han sier at dersom det mot formodning skulle sprekke så vil man få en utbuling og en sprekk der et fosser vann ut. Dermed vil trykket være borte slik at vi på ingen måte får noen stor Hollywoodfilmeksplosjon. Journalisten var nok  litt skuffet: - Jeg hadde sett for meg DET bildet, jeg, sa hun sjarmerende.

Vi går fra hytta vår. 

På ettermiddagen var vi samlet til grønnsakssuppe hos Merethe. De syntes det var koselig å komme hjem til ferdig middag, men Frank Olaf kom litt senere. Han hadde sovet så dårlig om natten og ville hjem. Jeg var helt enig så vi bestemte oss for å pakke det viktigste, ta en liten handletur og så gå hjem. Vi kontaktet noen naboer som ble igjen der oppe og fikk en handleliste fra dem også.

Vi hadde fått høre at veien til hytten vår var stengt, men vi tok likevel sjansen på å prøve å komme oss dit. Derfra hadde vi nemlig escape route A og B fra huset vårt. Det vil si, ruten var opprinnelig fra huset vårt og til hytta. Vi hadde gått turen litt tidligere på våren og visste at rute A var umulig å komme seg frem på men B gikk noen lunde greit. Med tunge ryggsekker, bæremeis og 6 liter cola grudde vi oss litt.  Normalt tok turen en time, men vi regnet med mer nå siden vi dessuten måtte gå oppover hele veien.

Bekken går over veien. Og ikke rent lite, heller. 

Guttungen begynte turen med å lage seg et herlig eventyr. Selv er jeg ikke så glad i krigslek og sånt, men dersom det kunne hjelpe ham nå så tok jeg i mot alt. Vi lekte at det var krig og at noen slemme soldater var ute etter oss. Vi måtte derfor rømme så fort vi kunne gjennom skogen og overnatte på en øde gård. Men vi visste ikke om den øde gården før vi fant den, altså.

Det var mange steder veldig vanskelig å gå. Særlig i de bratte bakkene der skogsmaskinene hadde gått, men det var bare å referere til de skumle soldatene etter oss så var storebror i full fart hele veien.

Fytti- gampemerra så kaldt!

Vi måtte først gå litt innover en dårlig grusvei. Bekkene rant i fossefall og veien var rimelig våt. Siden veien på ingen måte hadde sti hele strekken så visste vi at vi kom til å bli våte. Bush rafting med bestefar har gitt meg masse erfaring og det er bare å bite tennene sammen og drømme om en varm dusj på den andre siden. Likevel valgte jeg å ta av skoene da den første bekken rant helt til over anklene på meg. Lure storebror hadde støvler og regntøy.

Da jeg satte føttene på bakken skar steinene seg inn i fotsålen. En bæremeis og flere flasker cola gjorde det umulig å liste seg. Ja, colaen skulle med og da måtte jeg bære minst halvparten av den selv. Dumme mannen min.
Da jeg satte føttene i vannet glemte jeg steinene. Det var så fyttigranskauen iskaldt! Kaldere enn noe jeg har opplevd før! Det var som å putte beina i en dunk med vaniljeis som gikk over ankelen. Det var som om tusen sykepleiere tok tusen blodprøver på beina på en gang. Brrrr-amei!

Bratt og glatt

Da jeg kom over iste det så langt inn i leddene mine at jeg måtte stå stille og okke- meg en god stund før vi kunne gå videre. Men triumferende kunne jeg sette på meg tørre sokker og sko på den andre siden. Militærstøvler står nå på ønskelisten.


Den første biten opp er veldig ødelagt av skogsmaskiner. Det er veldig bratt, men det verste er at alle småbitene fra falne trær gjør at vi sklir selv om vi egentlig får tak med beina.

Det var særlig vanskelig for storebror, men han var tapper og  herlig i sitt fluktforsøk fra de skumle soldatene. Opp bakken trengte han til slutt en liten hånd, men det var bare såvidt.

- Vi får støtte hverandre!

Her skulle ikke bekken ha gått.

Videre oppover kom vi til den biten det ikke er noen sti. Det å bush- rafte er ikke så ille når man er alene uten tung sekk, men når man har barn i bæremeis som ikke liker å få granbar i øynene og en seksåring med seg da blir det ille. Heldigvis var far unormalt flink og lot være å klage. ;).

Vi gikk opp fra vannet og opp hit. Veldig bratt.

Det ble litt masing om pause siden junior visst godt ihvertfall det viktigste innholdet i sekken. Vi ventet en god stund, men etter en time var vi bare nødt til å ta en pause så han kunne få den sukkerfrie tyggegummien sin. Jaja, det var nå det han valgte da vi var i butikken og han skulle få ha med seg noe.  Jeg lirket opp en hemmelig juice som han og lillebror fikk dele. Det var poplulært. Slike ting kan man ikke fortelle på forhånd for da vil det være umulig å gå et skritt uten å ha juicemas. Mamma og pappa fikk seg en slurk cola hver så sukkerlagrene var fylte og blodsukkeret på vei opp.

Storebror og far

Bush-raftingen gikk veldig fint, men myrene var litt kjipere. Med tung bør er det umulig å gå forsiktig så bløt ble man. Og så enda mer bløt. Minsten begynte å småsutre og gråte litt og vi var engstelige for at vi måtte skifte bæsjebleie midt i skogen, men det var heldigvis bare  at den tomme juicekartongen hadde falt på bakken. Med sugerørte i den ene hånden og den tomme juicekartongen i den andre, kunne vi gå videre. Intill han fikk en gren i ansiktet og det ble en ny runde med gråting. Stakkar liten. Men så gikk det bra igjen og krisen var avverget.

Far hjelper storebror over bekken

Det var flere bekker der far måtte gå over først og hjelpe både mamma og storebror. Steinene var sleipe og glatte.

Endelig var vi inne på sti igjen og det gikk ikke oppover så bratt lengre. Det føltes som om vi hadde en firefelts motorvei! Vi passerte det øde tjernet og var snart inne på Tin-tin-runden, som vi pleide å kalle en liten ridesti som passet akkurat til shetlandsponnien Tin tin. Vi kom forbi elghodeskallen og da visste vi at det ikke var så lenge før vi var hjemme, og endelig kom vi ut på grusveien. Hurra!

Lillegutt var da blitt så lei seg at far tok ham i armene litt. Det kjentes rett og slett vondt ut da børen ble mye lettere. I et par minutter gjorde det vondt i hele kroppen fra skuldre, armer, mage, rygg, hofte, rumpe og nedi beina. Etter at følelsen sakte, men sikkert kom tilbake overtok jeg lillebror igjen i armene. Først da slutten han å sutre og la hodet intil meg og smilte. Godt at mamma virker!

 Vi kom inn på det første gårdstunet og følte oss hensatt til gamledager da nabokona vinket og hoiet til oss.
- Jeg trodde dere ikke skulle komme før i morgen, ropte hun.

Forbi elghodeskallen. Da er vi nesten hjemme. 

- Har du noe gull? ropte vi tilbake.
- Vi har sjokolade og brød å selge!
De ble veldig glade da de fikk velge seg to svære sjokolader utifra de fire vi hadde. Vi hadde melkesjokolade med m, stratos, stratos med non stop og fruktnøtt. De valgte vanlig stratos og melkesjokolade med m. De fikk også gulrøtter til seg og geitene samt melk og brød. Det var nesten som julaften! Tilbake fikk vi et blinkende halsbånd til hunden vår og en pose med alle tingene som blodhunden deres hadde hentet fra gården vår de siste ukene. Den er bare valpen og har tatt med seg hestebandasjer, børster, tomme colaflasker, bøtter og diverser leker. I posen lå alt sammen. Det som ikke var spist i filler, i hvertfall.

Endelig kunne vi gå ned på gården og se på hestene. De hadde det greit, men satte stor pris på å få komme inn i boksene litt. Selv om de hadde utegangsstall var det jo helt rent og friskt i boksene og de fikk litt kraftfôr og litt stell. Etterpå fikk de løpe løs på veien og spise litt gress.

Så kom vi oss inn i huset og fikk tatt av oss de våte klærne, vridd opp sokkene våre, matet barna og til slutt lagt dem i sine egne, gode, deilige senger. Hvis sperringen blir langvarig tar vi opp kalkunen fra fryseren og lager kalkunfest for alle naboene som er igjen her oppe! Vi har litt lite poteter og mangler fløte til sausen, men kanskje noen av de andre har det?

Nå er vi altså her oppe på den deilige gården vår. Veien er sperret, men det gjør ikke noe for vi har cola og sjokolade!